I invitasjonen sto det at vi skulle ha fokus på vinen, landskapet og historien.
I praksis ville det si å få smake viner i verdensklasse, først i Rioja og deretter i Duero, og oppleve det nordlige, litt regntunge Spania og overgangen til høysletta som dekker det meste av Spania. Når det gjaldt spansk historie var hovedfokus satt på Prinsesse Kristina af Tunsbergs ekteskap i Spania, hennes liv der, og ikke minst, hennes sykdom og tidlige død. Siden vår tur «nesten» gikk gjennom byen hvor hennes sarkofag er plassert (Covarrubias)kunne gruppen ved selvsyn få se kiste, spansk og norsk flagg og en praktfull statue av henne, lik den som står i Tønsberg. Styret var klar over at vi også kunne få med oss en gregoriansk messe i nabobyen, St. Domingo de Silos, hvor munker er blitt verdensberømt gjennom deres fremføring av bønner i enstemt sang. Det ble besluttet å ta med oss dette også, selv om tiden kunne bli knapp.
Gjennom disse fokus oppfattet styret at det hadde gjennomført som annonsert.
Vi fløy til Bilbao hvor buss ventet. Fra sjøkanten gikk bussturen sydover og opp i høyden. Første stopp var i Haro i Rioja. Der hadde vi en fullskala vingårdomvisning hvor vi fikk smake den berømte Vina Tondonia, kjent fra norske polhyller.
Neste dag tok bussen den nødvendige omvei som brakte oss til Covarrubias. Der ventet en spansk guide på oss (engelsktalende). Vi vandret gjennom bindingsverkbyen og endte opp i kirken hvor Prinsesse Kristinas sarkofag var plassert. Deretter gikk turen til St. Domingo de Silos hvor munkene som sedvanlig sang sine bønner kl. 1345. Det gjorde inntrykk!
Etter en rask lunsj med masser av vin til, tok bussen oss videre til Bodega Callejo, en «kultvingård» utenfor allfarvei nord for elva Duero. Vi var da på 850 m.o.h. Der ble vi servert ypperlige viner og litt fingermat. Det gjorde inntrykk på mange at 2 unge damer, døtrene i huset, styrte butikkens viktige forretningsområder – den ene var eksportsjef, mens den andre var kjellermester. Senior dukket opp også og ydmykt takket for besøket.
Litt sent ankom vi Valladolid. Flott hotell var bestilt. Kl. 10 på dag 3 gikk bussen ut av byen og vestover til Toro, en flott liten by med den særegenheten at den ligger inntil Dueroelven. Der hadde vi en smaking hos Bodega Rejadorada. Langt nede i en kjeller ble vi servert tapas og viner av første klasse.
Turen gikk så østover igjen – til Bodega Arzuaga – en av de virkelig store og kommersielle vingårdene i Duero. På rad og rekke ligger Vega Sicilia, Arzuaga, Vina Major og Pingus – og alle er verdensnavn! Aktørene der liker å kalle dette området for «the golden mile».
Vi skulle ha en lett lunsj her samtidig som vi fikk smake viner. Vi ble geleidet inn i et fantastisk rom, et «chambre separè», store runde bord med plass til 40 spente deltakere.
I tur og orden fikk vi smake en flott hvitvin og tre røde – La Planta, Arzuaga Crianza og litt slutt Pago Florentino. Den siste er et mesterverk av en vin, produsert i La Mancha på relativt nyanskaffet vinmark. Den smaker ekte «Arzuaga» og er basert 100 % på druen Cencibel, enda et nytt navn på «originalen» Tempranillo.
Tradisjonen tro var det festmiddag om kvelden. Den ble inntatt i sentrum av Valladolid. Noen fortsatte utover i de små timer selv om bussavgang dagen etter var satt til kl.0700. Dette var ikke noen villet situasjon, men Norwegians sjonglering med rutetabellen førte til at siste dag ble amputert. Det var planlagt en rolig retur, kanskje innom Bodegas Portia på veien, så til Bilbao med en gedigen lunsj der. Isteden ble det en hektisk tur med landing på Gardermoen sen ettermiddag.
